Som å stå i to verdener

Snøen er tung. Det har snødd og plutselig er det vinter igjen.

Snøen ligger tungt, men vakkert over steinene.

Det er ingen spor i snøen og du forbanner deg litt over snøen som ender i skoene dine. Men det slår deg at du ikke blir våt likevel..?

Så mye snø, så uendelig langt bort til den steinen. Det er som du er den første som skal dit, det er ingen før deg. Men du vet det ikke er sant. Og når du kommer frem ser du at det ikke er sant. Det har vært noen der før deg. Før snøen. Før den tunge vakre snøen.

Du står der, tråkker ned snøen. Som om du har en plan med det hele, at du skal ha et visst system eller noe. "Så systematisk du er, selv her", tenker du, mens du tråkker litt til. Skal få det fint rundt lyset som er tent. Det snør og du vet tråkkene forsvinner om litt. Du tråkker likevel.

Det føles som to verdener. Mer og mer, etter som tiden går. At du går tilbake i tid når du kommer hit. Du er egentlig ikke lei deg, men tårene kommer likevel og du får lyst å synke ned i snøen, ned gjennom gresset som ligger under, under jorda og ned dit. Forsvinne? Samtidig lever du i den andre verdenen. Rett forbi grinden du gikk inn i sted. Og der er alt så annerledes..

Du tråkker litt til, mest på påfå, rydder vekk litt snø fra steinen og ser på de forfrosne rosene som du vet hvem har lagt der. Du kikker deg rundt og du tenker at de andre steinene har påskrevet tall som skiller seg fra denne. Din. Tårene dine tørker inn på kinnene og du snur og ser på treet framfor deg. Du prøver å forestille deg hvordan det er å skulle se treet vokse dag for dag, før du tråkker i de samme sporene tilbake og lukker grinden.

Borte.

Det dunker i beina. De er hovne og det dunker. Resten av kroppen føles nummen. Ikke-eksisterende. Det har rent en tåre fra høyre øye og du kikker ut av togvinduet. Du ser nyanser av deg selv og de andre som sitter på toget. Bak deg puster det en mann. Har han sovnet? Tanken på at han ligger sovende ved siden av deg slår deg et lite øyeblikk før du kjenner en tåre renne ned fra venstre øye. Øynene er fulle av vann og plutselig. Renner det. Sakte ned. Salt.

Du spurte en mann i oransje klær hvilket spor du skulle på. Han plukket søppel. Stilte ikkje spørsmål ved tårene dine. Ikke ved noen ting. Han forklare hvilke to tog jeg kunne ta. God tid. Du sprang til toget. Opp trappene og fordi sport 3,4,5,6,7 og 8. Til du kom frem. Der.

Du skulle ønske du hadde mobilen med deg slik at du kunne slå på spotify og Lars Winnerbäck med Dom Tomma Stegen. Mens du sitter på toget og vil forsvinne. Nå hører du på sangen. Og det er fint.

Savnet. Så stort. Og så uendelig vanskelig å beskrive. Brått, vondt og plutselig. Plutselig. Du vil springe. Ta på deg jakken. Rømme vekke fra alt. Fra de. Fra det som egentlig er bra. Fordi du savner. Fordi du har det vondt. Vekk, vekk.

Varme, store hender. Konjunkturene av en god mann. Buskete bryn, varme øyner. Godt hjerte.

Borte.

Våte støvler, salte tårer.

Du kikker ned på støvlene. Kroppen er sliten. Vannet renner forbi som små elver på asfalten og det er mørkt. Du har tråkket oppover og nå står du på toppen. Det plasker på den prikkete paraplyen, det tramper på taket. Du har gått bort til gjerdet og du kikker ned. Tyggisen treffer vannet og blir borte. Lysene fra kaien lyser opp deler av vannet og du kan se hvor mye det regner. Alt er vått. Nå prikker det mer på paraplyen og du vurderer å fjerne den bare for å kjenne dråpene treffe ansiktet, kjenne at håret blir vått. Vil du? Du kikker i stedet utover og kjenner at kroppen blir tung, det føles som at kroppen knekker litt sammen, men du står likevel oppreist. Vannet fosser forbi støvlene, tårene renner. Du prøver å tørke vekk tårene som har truffet overleppa. Det smaker salt. Øyelokkene beveger seg saktere og det er som du forsvinner når du lukker dem. Vil du? Du snur og begynner å gå nedover. Det er som å leve i en boble. Du bare går, alene og forlatt, det er mørkt og ingen andre er der. Tårene fortsetter å renne. Du fjerner paraplyen og regndråpene blander seg med de salte tårene.

Miljøstasjon og fylling av bensin. Hvor er knappen?

For å unngå å gå på en "jentesmell" har jeg allerede stoppa bilen og sjekket på hvilken side bensinpumpehullet er. Det heter neppe bensinpumpehull, men ikke heng deg oppi det.

Jeg kjører ny bil og hullet er på venstre side. Jeg suser over de lysegrå veiene og tenker at jeg var smart. Hvor mange ganger har jeg ikke svingt innom bensinstasjonen og tatt for gitt at hullet var på venstre. Eller høyre side. Og tatt feil. Ikke denne gangen!

Men før jeg fyller bensin skal jeg levere en hel haug med papir på miljøstasjonen. Først klarer jeg kjøre forbi miljøstasjonen. Hva med å ha skilt slik at alle finner frem? Jeg snur og kjører inn til venstre. Jeg myser fremover i bilruta og kikker opp mot bakken. Skal jeg opp der? Det ser jo dødt ut?! Er det stengt? Jeg kikker på klokka og kjører videre opp. Jeg kveler nesten bilen i oppoverbakken og blir stressa når jeg ser to menn i førtiårene som sikkert tenker sitt. Jeg kaver meg opp bakken og blir slått ut når jeg kommer på toppen. Er det lov å kjøre opp her egentlig? Det er jo ikke noen plass å parkere?! .. pokker. Hvorfor måtte jeg gjøre dette?

Jeg har tatt sjansen på å parkere inntil den ene siden. Jeg åpner bakdøra og lukker den igjen. Kanskje jeg må finne noen som jobber her? Jeg svinger et hjørnet og der, jommen meg. Det er jo folk her! Jeg møter blikket til en ung gutt som er litt høyere enn meg. Han har mørkt hår og ingen skjeggvekst. Han har på seg en oransje-gul arbeidsdrakt og jeg ser for meg at han har hatt den på seg siden han sluttet på ungdomsskolen. Jeg forteller han at jeg har papir jeg vil kaste. Han vil bort til bilen og se hvor mye. Jeg åpner bakdøra og han kikker inn. Han mumler noe og jeg antar at han vil jeg skal dra bossbannet ut av bilen. Supersterke meg tenker overhodet ikke på at han skulle ha hjulpet meg. Neida.

Jeg ruller bortover. Han peker på en container og jeg ruller videre. Fantastisk. "Jeg har ikke nøkkelen, så du må kaste papiret inn gjennom det lille hullet." Jeg irriterer meg over kommentaren og dytter inn papirene. En tredejdel faller ned på bakken og jeg blir mer irritert. Når jeg har tømt nesten hele spannet står jeg nesten oppi spannet, nesten sånn at hodet sitter fast, slik at jeg detter oppi. Nesten.

Papiret er i containeren og jeg ruller tilbake i retning bilen. Jeg stopper opp ved mannen i oransje og spør om han skal ha betalt. Han smiler sjenert, kikker ned på den lite reine asfalten og momler. Han sier at jeg selvsagt skal få slippe, jeg smiler og ruller inn i bilen. Girlpower!

Jeg har parkert ved bensinstasjonen. Pumpa er til venstre og jeg liker det. Jeg går ut av bilen og åpner bensinspumpehullet (...). Rettelse. Jeg prøver å åpne den. Hva pokker?! Er det mulig? Jeg trykker, presser, drar, klorer og klamrer, men får den ikke opp. Fantastisk! .. Jeg kikker meg vilt til venstre og høyre. Jeg prøver litt mer, men innser at dette får jeg ikke til. Jeg får plutselig en tanke om at dette gjøres via en eller annen fanzy knapp inni bilen. Jeg stuper inn døra og ser etter knapper. Ah! .. Jeg smiler og kjenner jeg er litt flink. Jeg trykker og hører tydelig en en lyd som gir meg signaler om at det har gått bra. Men jeg trodde feil. Lokket står like fast, men faen da.. Hva har jeg da åpnet?! .. Selvfølgelig.. Panseret. Jeg prøver å trykke det ned, men tenker at jeg ikke kan legge vekta på det. For helvette! .. Nå MÅ jeg jo ha hjelp. Til å få panserlokket (det heter vel ikke det heller) ned og på plass, og til å få åpnet lokket slik at jeg får fylt bensin. Lysta til å spørre mannen eller dama bak disken er minimal. Jeg håper med ett at mannen som eier den blå store bilen ved siden av meg kommer snart ut. Han så snill ut. Han kan jeg spør.

Mannen hører dårlig og jeg må gjenta spørsmålene mine og nesten skrike til han. Jeg som ville være litt anonym oppi det hele.. Mannen tar det hele med stor ro og han hjelper meg. Jeg har smilet tilbake på plass og jeg fyller bensin før jeg ruller videre.

Eg ser ned

Sykkelen er på reperasjon. Medan eg sit i bussen anar eg ikkje at det heile kjem til å koste meg over 1400 kroner. Heldigvis.

Eg sit på bussen og kikkar ut. Ut og litt ned. Artig. Mannen pillar seg i nasa. Eg ser ikkje nasa eller resten av andletet, men eg ser kor fingeren går. Opp! Det er ikkje tvil at det er ein mann.

I setet ved sidan av han ligg det to colaflasker, noko papir og eit bilblad. På golvet og i baksetet er det fullt av rot. Rotet må være hans for han ser ikkje ut til å ha verken tre barn eller til stadigleik å ha ein kompisgjeng i bilen. Neppe.

Bussen stopper ved ei busslomme. Mannen med flaskene og rotet freser forbi.

 

jag får liksom ingen ordning på mitt liv
det kan vara så förfärligt
det kan vara så bra
om nätterna har jag förskingrat så mycket förstånd
det kanske var pundigt
det kanske var bra

Hår som lukter, føflekk og dame med stokk

Jeg hører på musikk, men jeg får egentlig ikke med meg hva jeg hører på. Jeg hørte på Winnerbäck i dét jeg passerte 7eleven'en hvor jeg etter nærmere 5 minutter med tilbereding endte opp med en kald kakao. En gammel slager fra 90-tallet som vi hørte på da vi var på klassefester for lenge siden startet da jeg gikk opp bakken med den rare inngangsdøren og det gule huset.

Det har regnet i hele dag. Tunge byger, store dråper regn og vind fra feil side. Regnjakka er våt og jeg er klam. Bussen er stappfull, alle er våte og klamme, paraplyene altfor mange og alle har visst handlet på rema 1000. Jeg vurderte å ta av meg jakka da jeg kom på bussen, men jeg orket ikke. Noe jeg angrer på nå. Skal jeg ta av den? Jeg er enda klammere nå. Jeg finner ut at jeg har ventet for lenge og jeg i alle fall ikke kan gjøre det nå, nå som jeg likevel snart skal av igjen.

Bussjåføren har tydeligvis enten møtt en dame på nettet som er spansk eller så har han store planer om å flytte til Spania neste vinter. I stedet for å høre på radioen som de fleste hører han på språkcd. Da jeg skulle betale antok jeg at stemmen fra cd'en sa noe sånn som "Jeg vil ha en kaffe og en øl, takk" eller "Hvor finner jeg togstasjonen?"

Foran meg sitter det en mann som tydeligvis ikke har vasket håret på lenge. Han lukter skittent hår. Ved siden av han sitter en ung mann. Jakka er brun og jeg tenker jeg liker brunt. Håret er nyklipt og har han hull i øret? Jeg prøver å kikke nærmere uten å oppføre meg som en freak. Etter å ha konstatert at det bare var en fløflekk oppdager jeg at jeg hører på Neil Young. Jeg drar opp mobilen og hopper over til neste sang og får egentlig ikke med meg hvilken sang det er.

En eldre dame holder godt i stokken sin. Plutselig lurer jeg på hvor man får tak i stokk. På finn, via selgere på døren som selger for dobbel pris fordi de eldre ikke vet hva finn er, eller gjennom en eller annen sentral som selger stokk, gåstol og andre ting. Hvorfor har hun valgt den stokken? jeg liker brun, men ikke den brunfargen. Damen kikker bort på meg og jeg kikker fort på den akkurat identifiserte føflekken.

Bussen stopper og jeg kaver meg gjennom et hav av mennesker, paraplyer og lukter.

Frisk luft, lukt av tidlig vår, vått Bergen. Jeg går på rød mann og nynner på sangen og er snart hjemme.

 

Er det sånn det føles å være prinsesse?

Alle jenter har lyst å være prinsesse. Enten de er 5 år og bare har rosa og lilla klær i skuffa, rosa tannbørste, rosa hårspenner, rosa og lilla ransel og rød sykkel, eller de er 17 år og fremdeles tror at de kommer til å bli prinsesse bare de gjør det de kan for å se sånn ut.

Jeg ville vel være prinsesse en gang jeg også. Ikke så veldig, men jeg var utkledd som en prinsesse en gang husker jeg. Sånn uten om det så er det nærmeste jeg kommer prinsesse at pappa sitt fornavn begynner på P.

Anyways! Jeg er på Japan Foto og skal fremkalle bilder. Mange rare bilder. Ikke sånne bilder, men andre atypiske bilder. Jeg har trykket på "print" og den røde maskinen begynner å dure som et forkjølet kjøleskap. Jeg ser ned på hullet der hvor bildene skal komme ut og med ett får jeg en rar følelse i kroppen og jeg tenker "er det sånn det føles å være prinsesse?" i dét bildet kommer ut.. Mon tro om Mette-Marit, Märtha, Victoria og de andre også følte det sånn?





Knerten har vore på fylla



Noen banale spørsmål til black metal-miljøene

- Pappan din har den selvsagte nordiske månen på toppen av hodet, og du elsker black metal. Du spiller i band, årene går, du spiller fremdeles, men hva gjør du når den selvsagte, arvede månen kommer? Slutter du i bandet og hører på musikken i smug, eller står du fremdeles på scena og spiller gitar, skriker og synger, mens de andre bandmedlemmene snurrer rundt og rundt på hodet slik at det lange, stritte håret deres færer rundt og rundt?

- Hvorfor står dere alltid med så innihampen bred fotstilling? Er det for å holde balansen når dere snurrer rundt på hodet for å få fart på håret?

- Og er det vanlig med extensions i black metal-miljøene?

Apeliv

Du er på skulen og les om "Coding Content Data" (noko som mest er keisamt fordi det krev akkurat litt ekstra av konsentrasjonen din enn det du har tilgjengeleg akkurat no). I over ein time har du kjent på at du er svolten, eller i alle fall fysen på noko. At du veit at nettopp har ete frukost blir skubba vekk til fordel fra det venninna di sa i går om "at det er jo ikkje så rart at du har så lyst på mat, og at du føle du ete meir no, .. med all den treninga di..". Med eitt er du overbevist om at du kan ete meir - igjen!

Du grip du tak i den eine bananen ved sidan av deg. Plutseleg slår det deg.. "Kvifor endar eg alltid opp med å kjøpe bananer som er akkurat litt for grøne?!". Det andre tanken er at du veit at du har blitt påvirka av reklamen på tv når du med eitt tenker "mmm! .. den her var jo kjempegod. Dette MÅ vere Chiquita sine!"

Les mer i arkivet » Februar 2012 » Oktober 2011 » September 2011
hits